Fuerteventura gjorde vi ganske kjapt. Vi stoppet en natt i Gran Tarajal, billig og greit. Ikke noe mer. Fikk tak i mobildata, litt kluss med å få kontakt, men etter en liten time hadde vi nett. Noen timer senere i båten skulle jeg sende en sms og oppdaget at jeg hadde lagt igjen simkortet mitt i butikken. Løp fort tilbake og heldigvis hadde en ung mann både funnet og levert det inn! Puh… Morgenen etter dro vi til La Lajita, ankret bare opp for natten, gode dønninger hele natten.

Neste stopp var på en fantastisk lagune ved Sotaventu. Vi var der i flere timer. Gikk på den nesten tørrlagte sjøbunnen og kikket på fuglene som fisket i det som var igjen av kulper. Vi snorklet og begravde hverandre i sand, sto på hendene og slo hjul.

Så begynte vannet å stige, vi fortet oss til sørenden og rakk å svømme over i den strie strømmen da tidevannet var på det sterkeste. Ganske vill opplevelse, og ikke å anbefale når vannet er på vei ut…!

 

Undertegnede hadde nok ikke tatt nok høyde for tidevannet da vi ankret og vi så at båten dregget. Det var bare å pakke sammen sakene og dra avgårde.

På vei tilbake spurte Frøya, kan vi ikke bare dra til La Gomera nå? (planen var tidlig neste morgen, men hey!) Så da bare dro vi opp anker og stakk avgårde ;l

La Gomera

For en gangs skyld var det seil når jeg var på vakt og motor når Snorre var på vakt, deilig å dra opp tre kluter og skru av motoren når man tar over midt på natten og holde samme, om ikke bedre fart! Et drøyt døgn senere var vi fremme ved San Sebastian. Det lovet ikke godt da båten foran oss ble møtt med ord som reservasjon, fullt og kanskje i morgen på VHF..det var tross alt Hispanic Day og alt var stengt!

 

Vi besluttet å gå inn da vi ikke hadde fått svar på vår henvendelse og etter å ha bukser litt fem og tilbake, sluppet ut Fred Olsen og ventet litt til ble vi vinket inn. De hadde visst plass likevel 🙏

Nå var det som å være tilbake i fastlandsspania, live musikk på full guffe, så høyt at vi sleit med å snakke til hverandre i cockpit. Vi slang på oss noe litt penere enn salt seiler tøy og gikk inn til byen. Barna fikk testet en lokal karusell på tivoli. Den startet for så å stoppe bare sekunder etterpå. 15 minutter senere var de i gang igjen, og det varte og rakk, hver gang vi trodde det var over startet den opp igjen. Valuta for pengene!

Heldigvis har vi vendt oss til nattestøy, og minimal søvn på kryssing hjelper også på. Da jeg var oppe på mitt nattrituale kl 2.30 (denne gangen var jeg sikker på at noen var falt over bord..godt det er mørkt da jeg ikke alltid rekker å kle på meg før jeg løper ut og skal redde verden.. ) holdt de det fremdeles gående, full spiker! Ga seg rundt 5..

Lørdag leide vi bil for to døgn, pakket sekkene og la i vei på GM-1. Dette skulle vise seg å bli et par skikkelige sightseeing dager!

Pescante de Hermigua

Vi snirklet oss oppover fjellet, og var skikkelig turister, stoppet i veikanten og tok bilder hver gang vi følte for det. Vi fant en Spar butikk der vi fikk kjøpt litt karbohydrater til lunsj og bestemte oss for å kjøre ned til stranda og spise. På google sto det svømmebasseng i midten av ingenmannsland, tenkte det måtte være feilmerking. Vi parkerte i enden av en grusvei og overraskende mange andre hadde gjort det samme. Vi fant til og med Tuva på veien!! ❤

Etter 10 minutter kom vi til noen gamle søyler og rester etter noe industrielt og da vi tittet utfor kanten var det et fantastisk oppmurt sjøbasseng er nede!! Du snakker! Tilbake til bilen for å hente badetøy!

Etter lunsj hoppet vi uti, bølgene slo innimellom over kanten og sikret gode levevilkår for fisken, krabbene og det andre som måtte ha forvillet seg oppi bassenget. En mann hoppet uti litt lenger bort der det var et åpent naturbasseng med tre trapper, han svømte over og så kom det bølger og dønninger fra begge kanter og slo over, en stund senere roet det seg og han svømte tilbake. Fascinert av dette gikk vi bort og Snorre bestemte seg for å prøve, han kom seg fint frem og tilbake. Jeg kom i snakk med mannen mens Snorre var uti og da jeg bestemte meg for å prøve ble han med for å passe på. Veldig hyggelig! Han kunne fortelle at ruinene var rester etter banan- og tomateksport (og folk) på begynnelsen av 1900-tallet og at engelskmennene hadde besluttet å bygge bassenget i den forbindelse. Det hele ble revet rundt 1950, da økonomien ikke var så bra, men søylene fra en davitter som skulle bli 4 ganger så stor som det opprinnelige gjenstår.

 

Det var store krefter i sving og tidevannet var på vei inn, så det var et adrenalinkick av de helt store! 😀

Tilbake i bilen fortsatte vi å kjøre mot nordvest, opp i høyden og så sørover. Vi tok av fra hovedveien og kjørte en avstikker ned til kysten igjen, til Alojera. På veien hoppet Sverre og jeg av og gikk en liten avstikker til neste sving i veien. Vi prøvde å plukke en kaktusfrukt, men etter å ha fått hendene fulle av små pigger fant vi ut at vi burde la være. Kom til der Snorre og Frøya ventet med bilen og skulle advare om piggene, men Frøya hadde også funnet ut at det ikke var så lurt, så der satt vi da!

Nede i bunn kom vi til en liten bukt med stoooooore bølger! Det har passert en orkan nord for øyene her og dette er rester av gamle bølger derfra. Egentlig var det meldt rett over øyene, så vi var heldige som slapp unna! Vi løp bortover promenaden mellom bølgene som slo flere meter oppover. Inne i et smug fant vi den eneste restauranten på stedet, kjempegod mat og utsikt til tidenes bølger! Til og med kokken var ute og tok noen bilder, så tror ikke dette var hverdagskost!

 

Så begynte vi å tråle oss tilbake, bakveien som vanlig, langs skikkelig trange, svingete veier, stort sett av jord og grus. Akkurat sånn vi liker det 🙂 Vi fant kappelet til Santa Lucia oppi fjellsiden. Kom da på at vi faktisk kommer til å være på St. Lucia på 13. Desember! Skal se om det ikke blir noen lussekatter da, med safran fra Marokko!

 

 

Vi begynte å bli litt slitne så tenkte at det var på tide å kjøre hjemover, men det viste seg at vi ikke var så langt unna det høyeste fjellet på øya, så derfor ble det en løpetur opp på toppen for å rekke det før solnedgangen! 1,8 km opp til snaut 1500 meter høyde. Flott utsikt og vi kunne se både over og under skyene, veldig spesielt.

 

 

Vi gikk ned i skumringen og fablet om mye rart. Tilbake i båten var det bare å stålsette seg for nye musikalske opplevelser i havna.

Vi sovnet fort alle mann og våknet klare til nye dyst dagen etter. Vi hadde bestemt oss for å kjøre sørvest denne gangen til Imada, parkere der og gå 700 høydemeter ned en dal for så å krysse i bunn og gå opp en annen dal tilbake. Det var utrolig godt merket og lett å finne stien, men det var nok i overkant tøff tur for de to yngste, varmen tatt i betraktning. Likevel, de gjennomførte med stil og storkoste seg med is tilbake i landsbyen etter endt tur. Innehaveren av restauranten så storøyd på oss da vi kjøpte omtrent alt vannet hun hadde. Vi hadde vært innom før vi startet for å spørre om retningen og hun forsto at vi var slitne. Søteste kona serverte egenproduserte ferskener til oss! Supergode!

Vi prøvde å finne en restaurant på vei hjem med glutenfri mat, men uten å lykkes ble det til at Snorre hoppet av på superen og det ble burger og pommes frittes i båten. Denne kvelden var det klassisk musikk og rolige former i havna, søndag var det og, så musikken ga seg i normal tid. Ikke det at vi kunne brydd oss mindre, sovnet oppå hverandre i sofaen etter å ha forsøkt å se en familiefilm..hehe

Mandag var det duket for historietime. Dette var nemlig den siste havnen Christoffer Columbus var i før han seilte til den Nye Verden. Litt rart å tenke på at vi snart skal etter.. Vi leste først om historien til byen før vi så både kirken han skal ha blitt velsignet i, huset han skal ha tilbragt de siste nettene i, huset som på den tid var havnekontor og stedet der han visstnok skal ha hentet vann fra en brønn som han senere døpte Amerika med. Mye å ta inn! Vi skulle krone verket med en tur til tårnet i byen, et viktig monument som vi hadde lest om først på dagen. Det viste seg å ligge midt i parken der konsertene hadde vært, og dermed var dette avstengt nå som de ryddet opp etter festivalen. Barna var glade til, de ville heller tilbake til båten og være litt på nett, de hadde nemlig funnet ut at cafeen rett ved båten hadde mye bedre nett enn havnen 🙂

De fikk med seg penger nok til en is hver og så gikk Snorre og jeg og bunkret for noen dager på supermarkedet. Etter det tok vi en kjapp tur på den lokale stranda og ble slått over ende av noen bølger før vi fant ut av systemet med å komme seg uti når det var rolig. Vi ryddet båten og klargjorde for tur neste dag.

Ikke så lett å komme seg uti her, men vi klarte det til slutt.

La Palma

Tirsdag kom og vi takket for oss og la kursen øst og så nord for øya opp mot La Palma. Det startet skikkelig rotete med 15 m/s og mye bølger fra øst. Da vi kom helt nord på øya fikk vi se Los Organos på nært hold, naturlig forvitring av fjellet, ser ut som et gigantisk kirkeorgel! Derfra roet det seg vesentlig over til neste øy, men vi holdt gjevnt over ca 6-7 knop. Da vi rundet sørtuppen av La Palma døde vinden og det ble motor siste biten. vel fremme på svai utenfor La Tazacorte, lagde barna restaurant og vi hadde en liten date bakpå badelemmen mens de holdt på på kjøkkenet.

Onsdagen tok rodde vi dinghyen til stranden (gutta svømte inn) før vi gikk opp alle trappene til byen. Vi fant turistkontoret som var stengt, kjøpte litt lunsj på SuperDino og gikk på en lekeplass. Derfra gikk turen til en liten cafe med smoothie og veldig bra nett, endelig skulle mange GB bilder og filmer lastes ned! Vi bunkret også på SuperDino før turen gikk ned alle trappene til båten igjen.

Det var litt sjø da vi skulle få dinghyen på vannet igjen, så at alle var tørre da vi kom avgårde var et pluss. Men så ble det et stort minus, Frøya hadde i tumultet mistet sin nye iphone i vannet, vi bråsnudde og lette, både med snorkel og på land. Den ble tilslutt funnet, men for sent, den har dessverre kortsluttet av saltvannet… Stor sorg i heimen! Hun rakk å ha iphone i nesten to uker etter å ha ønsket seg det i flere år! Om det er noen der hjemme som har en iphone liggende i en skuff som ikke er i bruk er det bare å sende en melding, så ser vi hva vi får til! ❤

Torsdag var det et faktum, Snorre sin rygg streiker. Den vil ikke mer akkurat nå. Vi kom oss til havn, og med mange tilskuere i nabobåtene satte Snorre standarden hva lukeparkering av 45 fots båt gjelder! Fikk tilnavn som best Captain ever osv! 😀 Trangt som fy og lite plass å manøvrere på. Hadde milimeterpresisjon ifht naboen og gled lydløst inn på plassen vi hadde fått tildelt.

Vi rakk akkurat å sjekke inn før leiebilen kom på brygga. Vi fikk tips fra havnevakta, som forøvrig hadde bursdag og ble ringt i ett sett, om en flott fjelltur før solnedgang på andre siden av fjellet. På vei til bilen var det såvidt kapteinen klarte å stå oppreist. Med litt smertestillende og betennelsesdempende håpet vi i det lengste at det skulle gå bra, men på parkeringsplassen for turen var det slutt. Et par minutter på flatmark var nok, her skulle det ikke gåes en meter mer. Jeg kjørte opp til et utsiktpunkt og barna og jeg hoppet ut mens han kjørte ned igjen og ble sittende/liggende i bilen i mange timer og vente på at vi returnerte.

Vi hadde en superflott tur de første 5,5 km innover i fjellet på barskogstier. Flotte kanaribartrær med lange myke barnåler og grov bark holdt solen borte fra oss de første timene. Så etter lunsj viste det seg at det var 7,7 km tilbake til bilen. Ikke akkurat motiverende når man allerede er sliten. Det gikk seg etterhvert til og vi fulgte kanariøyenes eneste elv nedover. Tidvis i det nesten inntørkede elveleiet, tidvis høyt på stien i fjellsiden. Utrolig å se hvordan errosjonen har tært på grunnen. Trærne henger i løse luften flere steder og store steinmasser har nylig rast nedover ravinene. De frykter at om det kommer et vulkansk utbrudd her (siste var i 1971) og fjellet raser vil det kunne utslette Amerika som vi kjenner det i dag. De har regnet seg frem til at det vil kunne bli en flodbølge som er 100 meter høy, som kommer opp i en hastighet på 750 km i timen før det treffer land på andre siden. Forhåpentligvis vil vi aldri se den dagen.

Etter drøyt 5 timer og nesten 28.000 skritt var vi nede, Snorre møtte oss da det var igjen 2 km, veldig deilig da det da var slutt på energien til minstemann. Måtte bære begge to en bit, kjenner at bekkenet mitt ikke er bygd for bæring av 45 kg barn av gangen over lengre tid. Det var bare å hive seg rundt, vi hadde nå bare 1 time og 40 minutter til solnedgang, og det var 1 time 30 min å kjøre pluss at vi trengte å spise middag på veien. Vi fant en plass med god tapas som gikk ned på høykant.

 

Så begynte min første rally. Vi var i utgangspunktet 15 minutter bak skjema for å rekke solnedgangen, glad det ikke var noen fotobokser eller tettsteder oppover lia. De siste 21 km klatret vi i hårnålssvinger og det gikk i 1. og 2. gir hele veien, ‘oi, nå kjører mamma skikkelig fort’ hørte jeg fra baksetet. Må innrømme at jeg hadde høy puls på veien opp. Vi vrengte inn på plassen 2426 moh bare sekunder før solen forsvant i skylaget. Det blåste hatter og høy og shorts og t-skjorte var virkelig ikke antrekket. De andre som sto der hadde vindjakke, lue og bukser på. Her oppe er også verdens største teleskop, hadde barna vært litt eldre hadde vi kunnet gå inn i den, men på vei ned så vi at de åpnet opp og begynte å studere himmelen. Spesielt å tenke på at dette er en av verdens beste stjernekikkerplasser! Kun i konkurranse med Mexio og Hawaii.

Kjøreturen tilbake ble myyyyye roligere og vi hadde en hyggelig bursdagssamtale med Karin, søsteren min, på høyttaler mens vi snirkelt oss ned fjellsiden. Fordi øya har internasjonal status som en av verdens beste astroplasser er det også en lov som forbyr noe annet enn gult lys over 1000 meter. Derfor er det veldig mørkt å kjøre her, men man venner seg fort til det. Barna sovnet på et blunk og vi fulgte ganske tett etter.

Neste dag dro jeg før de andre sto opp og bunkret for de neste 5 dagene. Rakk akkurat tilbake til utleieperioden til bilen gikk ut kl 10…puh. Vi fikk vasket klær og ryddet litt i båten. Snorre holdt lav profil og barna var rimelig kranglete, så det var en skikkelig hyggelig dag 😉 Men, vi fikk en telefon ang huset! Nå ser det endelig ut som om vi har fått leid ut! Etter planen er det overtakelse av nøkler og kontraktskriving på mandag. Klok av skade tør vi ikke juble riktig ennå, sist gikk det nemlig ikke så bra, men har trua denne gangen!

Lørdag kom og formen til Snorre viste mikroskopisk bedring. Kidsa og jeg gikk til strandpromenaden og fikk kjøpt litt medisin mot lumbago som vi antar det er. De fikk seg også en is.

Tilbake i skuta har det blitt delvis nedvask og oljing av teak. Mangler bare gulvet og lemmen nå, så er vi klare for kryssing av det store havet! Begynte å trekke litt vann nå, så var på tide å ta en runde vask og oljing.

På kvelden orket kapteinen å ta oppvasken, så nå er håpet at han er i form til seilas! Skal bare innta morgenkaffen og strekke litt på seg for å være sikker. I så fall går ferden videre til El Hierro!