Da vi dro fra Rodney Bay la vi oss en natt på anker i bukta så barna kunne leke litt med barna på Queen. Det var på nasjonaldagen deres og det var ville tilstander når det gjaldt musikk fra stranden. Dunk dunk til langt på natt…

14. desember dro vi til Martinique, for første gang alene etter 6 uker med mannskap. Vi fikk ikke mye tid til å slappe av. En skikkelig rufsete tur senere ankom vi Martinique og ankret opp i Anse d’Arlet. En perle med en liten stripe hus og en kirke nesten helt nede på stranden. En skilpadde ønsket oss velkommen også her. Etter at lensepumpen startet på overfarten var det bare å tømme under køyene foran. Vannet var salt, men heldigvis ikke mye. Mens vi ryddet fant vi en 3. liter med rødvin som hadde punktert på overfarten og tømt seg opp i våtdrakter, støvler, kartbøker og andre ting som var stuet vekk. Dermed var det duket for en skikkelig utvask.

Vi dro til land for å sjekke inn, men der var det ingen på kontoret. Verken før 13 eller etter 14 som det sto på skiltet. Ventet til kl 15 uten resultater. Butikkene var heller ikke åpne, kun en liten bod med litt smått der vi kjøpte kylling og litt grønnsaker. Etter å ha forsøkt igjen morgenen etter dro vi like greit til Fort de France der oppryddingen kunne begynne.

Kvelden etter kom Tuva med farmor for å feire jul med oss. Veldig, veldig koselig med familie på besøk!

Bequia

Etter en bunkring på Carrefour i Fort de France (anbefaler alle å bunkre litt skikkelig, og særlig allergimat, før man reiser sørover. Det er vanskelig å finne råvarer og det er veldig dyrt, i hvert fall på de øyene vi besøkte) heiste vi anker og seilte 15 timer over natten ned til Bequia. Det blåste godt og var gode bølger, så ble nok en litt brå start for Tuva, men det var glemt da vi ankret opp. Her kom den ene kremmeren etter den andre bort til oss for å selge, fisk, lobster, vann, brød, drivstoff, klesvask, you name it. Ikke pågående, bare vennlige, men alle interesserte i å gjøre en jobb for litt penger. Vi badet og gikk en tur på land. På markedet kjøpte vi avocado, mango og atemoya som skal være nationalfrukten, og fant nett så vi fikk oppdatert værmelding og lastet bilder før vi dro tilbake til båten. Vi kalte opp en av karene på vhf og fikk fylt på vann på tankene.

 

Tobago Cays

Dagen etter seilte vi en 6 timers etappe ned til Tobago Cays der vi fikk en bøye rett ved siden av skilpaddene som gresset på bunn av havet. Barna var kjapt uti og snorklet med dem. Vi koste oss med turkist vann og sol, bading, fletting og spilling. Vi rodde inn til en liten øy og så etter firfirsler, eneste vi så var mange svarte fugler som sang veldig fint, tror det er Karibisk grackle for de som er interesserte.

 

Mayreau

Tuva og Inez ville se så mye som mulig, så etter to netter her dro vi videre til Salt Whistle bay på Mayreau. En flott bukt med vennlige mennesker. Her fikk vi også tidenes beste avocado! Vi gikk en tur på øya etter å ha badet både en og to ganger. Og her kom vi rett inn i hertet av øya. Etter litt bakkeløp og svetting kom vi til toppen og en flott steinkirke. Her var det også utsikt tilbake til Tobago Cays. Litt lenger ned fant vi en perle av en pub, Roberts Bar. Robert the Rasta hadde samlet masse rekvisiter gjennom et langt liv og bygget en fargerik reggeapub. Vi ble invitert tilbake samme kveld på musikk og trommer. Etter en tur helt ned til bukten på andre siden tok vi en kald brus på en plass med internett. Alle fordypet seg i de siste begivenhetene på nett.

På kvelden fikk Snorre og jeg tilbudet om å gå tilbake på Roberts Bar. Vi utrustet oss med hodelykt og gikk opp den lange bakken. Vel fremme var det helt dødt, ikke noe musikk og kun en sliten stakkar ved baren som ikke fikk mer på krita uansett hvor mye han tagg og ba.

Vi tok en drink og ventet på at noe skulle skje. Etter en ny drink kom Robert bort, sløvere enn tidligere på dagen, gjorde knyttneve hilsen, respect-man-style, før han tuslet inn på bakrommet igjen. Det ble ingen tromming eller reggea på oss, så vi tuslet tilbake til stranden og prøvde oss på baren ved hotellet. Der var det heller ikke noe liv, så da dro vi like greit hjem.
Etter en fotoshoot på stranden dro vi til neste øy.

Union Island

Her trodde vi vi skulle feire jul. Mulig vi var uheldige med hvem vi møtte først, men vi fikk litt ståpels og følte oss rett og slett ikke trygge, eller velkomne her. I tillegg fant vi svært lite som minnet om julemat. Fant etter hvert frossen kylling til 180,- for 800 gram… Snorre, Tuva og jeg fikk med oss fullmånefesten den 22. desember hos den lokale kiteklubben. Det var stram line og dansing til langt på natt, kite show over et bål og en eller annen som stakk av med Snorres og mine sandaler. Veldig kjedelig, ikke så lett å få tak i Birkenstock her..

 

Morgenen etter skulle vi voksne på fjelltur, men da det blåste kraftig store deler av natten og morgenen heiste vi anker og dro av gårde i blesten.

Vi dro igjennom Tobago Cays igjen og svømte i land på Petit Tabac. To katamaraner kom samtidig, men var så snille å vente så vi fikk øyen for oss selv og fikk tatt noen fine bilder.

Canouan

Planen var å gå tilbake til Bequia for julefeiring, men da det dro på og bølgene ble ganske ubehagelige la vi oss i en bukt på Canouan. Og for en bukt! John Jr. tok i mot oss og ga oss mooring. Ca 50 meter fra båten var moloen til hotellet der vi bestilte julemiddagen vår. Turkist vann, stille og rolig og perfekt for jul med palmer og sand. Her fikk padleboardet luftet seg litt og vi fikk vasket til jul. En liten tur inn på øya viste nok en gang stor fattigdom. Evt lite evne til å finne på noe. Det virker som om ‘alle’ driver ‘supermarked’ eller bar, med svært lite varer. Det meste av maten er importert med unntak av frukt og grønt. Det burde være mulig å starte opp en kyllingfarm eller noe her? Vi er litt forundret over den tilsynelatende mangelen på interesse for business, men mulig det er noen skatter eller andre eksportører som gjør dette vanskelig for de lokale. Evt om kulturen er mer hånd til munn?

 

På jakt etter en liten gave til barna ramlet vi over butikken til Jim Ambrose, People’s Bargain store. Han hadde alt mulig rart og ingenting.Han ga oss både ingefær- og ananasbrus som var lokalprodusert i tillegg til en enorm mango vi delte noen dager senere. Han var født på øya, hadde bodd mange år i London og Canada, men var nå kommet hjem igjen for å tilbringe pensjonisttilværelsen her. Veldig snakkesalig og festlig. Han syntes nemlig jeg liknet Princesse Diana på en prikk og etterhvert var Snorre lik på Prince Charles. Tror jeg vet hvem av oss som fikk det største komplimentet..!

Vi pyntet båten med duken til oldemor, glitter og noen godbiter hjemmefra og lyslenke fra Clas Ohlson, pakket inn det lille vi hadde av gaver og hang opp julestrømper. Julaften ble det bading og snorkling før vi pyntet oss og dro inn på middag. Det var veldig fin stemning og maten var god. Barna hadde det travelt med å komme tilbake til gavene, så desserten ble brownies bakt i båten og kakao fra Toro. Forventningene var skrudd ned mange hakk så barna var faktisk strålende fornøyde med det de fikk og kvelden i sin helhet. Kanskje noe å ta med hjem? Julen handler ikke om å få, men å gi.

 

Første juledag pleier vi å gå tur, så også i år, men i stedet for snø og varme klær ble det bakkeløp og bading i lagunen på østsiden av øyen. Kidsa brukte det siste av internettet vi hadde kjøpt, så dette var en tur kun for voksne. På vei tilbake fant Inez en liten skilpadde midt i veien! Den ble reddet ut i grøften.

Saint Vincent

På vei tilbake til Martinique stoppet vi to ganger, først på Chateaubelair i det solen gikk ned. Vi fikk umiddelbart besøk av tre forskjellige båter. Frøst Cameron og Luke, to gutter på 14 og 12 som gjerne ville følge oss til en foss dagen etterpå. Vi ble enige om å møtes kl 09 på stranden. Så kom en eldre kar som gjerne ville ha noe, samme hva. Han fikk en pakke kjeks og en brus. Den neste solgte bananer og frukt, men da vi ville ha bananer kunne han ikke levere før i morgen ettermiddag. Etter litt om og men og frem og tilbake var vi alene og kunne nyte det som var igjen av kvelden.

Morgenen etter fant vi guttene på stranden. Den eldre mannen dukket opp igjen og vi betalte han litt penger for å passe på båten og dinghyen mens vi var ute, da vi hadde lest om mindre hyggelige episoder her. Guttene loset oss gjennom landsbyen og opp i regnskogen til en flott foss! Så opp noen bratte trapper til en neste foss. Vi badet begge stedene. Deilig med ferskvann! Tilbake i landsbyen sjekket vi ut og tuslet avgårde igjen.

En svipptur på bøye utenfor Saint Lucia

Etter en fin seilas på skrå igjen med terningspill og soling kom vi til sørenden av Saint Lucia. Solen gikk ned og de siste nautiske innebar lukten av Sulphur Springs og jakten på en bøye med lommelykt i en bukt. Her ble vi bare noen timer på en bøye før vi seilte opp til Saint Anne, Martinique.

 

Martinique

Her la vi oss på anker og hvilte ut. Tuva og Inez pakket etter beste evne i varmen og vi tok en liten sightseeing i Saint Anne. Etter å ha forsøkt å finne en restaurant som kunne servere glutenfritt ga vi opp, handlet inn og spiste i båten. Monopol sto på programmet igjen og det tar som kjent noen timer, så var bare å hive seg rundt.

Dagen etter fant vi en bøye litt lenger inn etter utallige mislykkede oppkall av Marina Marin. Vi hadde en super avskjedsmiddag, som ikke kostet skjorta og en koselig jentekveld for oss tre eldste damene. Det var ikke bare bare å finne igjen båten på natten etter litt i glasset. Heldigvis hadde vi nok bensin til å kjøre litt rundt. Avreisedagen ble brukt til å vaske flere maskiner med klær og bunkre litt for de neste dagene. Så var det å ta farvel etter mange fine dager sammen! Tusen takk for besøket! Stor klem til dere begge! ❤

Det fortsatte å regne resten av dagen og hele dagen etter. Derfor hang det klesvask over hele båten i flere dager. På en av turene våre hjalp vi en båt som hadde røket det ene fortøyningstauet og det andre var nesten revet over. Vi snudde tauet og krysser fingrene for at båten er der når eieren kommer tilbake en dag.

Nyttårsaften fikk vi endelig, etter TRE TIMER PÅ VENT, plass i havna. Men etter å ha lagt til skulle vi nok ønske vi ikke hadde fått det. Den ‘hjelpsomme’ mannen fra marinaen kastet tilbake fortøyningstauet i stedenfor å feste det i bøya. Dermed gikk vi rett i brygga med badelemmen. Sår inn til glassfiberen og fine sprekker. Vi fikk tilslutt festet oss, men kommer ikke til å stole på ‘hjelp’ i fremtiden… I tillegg sank dinghynøkkelen til bunns rett etterpå, så det var en helt topp avslutning på 2018!

Men, kort tid etterpå var nøkkelen funnet på bunn og gelcoatfornyer smurt på badelemmen og såret forseglet. Marlon og Julius fra Gepetho kom og var med oss store deler av dagen, spilte kort, kjørte dinghy og koste seg med barna våre før det var på tide å dusje og starte feiringen hos Mamosa med Gepetho og to andre tyske båter! For en strålende aften og fantastisk å gå inn i det nye året sammen med seilervenner!

Takk for et minnerikt 2018, vi er klare for 2019!