På vei inn til Loch Ness opplevde vi noe litt ubehagelig, en ferge kom i mot og og la seg helt ut på vår styrbord side, jeg holder derfor babord for å gi han plass. Da vi nesten er på linje begynner han å tute og vinke og vil ha oss over på andre siden, fikk en skikkelig overhøvling og vurderte et øyeblikk å svare at hans manøver var veldig utydelig, men stjerner og striper på skulderen tatt i betraktning valgte jeg å holde munn…

Da vi kom ut i Loch Ness ble det mye triveligere!

Vi rotet litt rundt på jakt etter moringsbøyene som sto på kartet, men fant ingen, så gikk over til en seilbåt på anker like ved Urquhart Castle for å spørre de til råds.  Det viste seg å være en norsk båt, Willy, og da de la ut et par fendere hang vi oss like greit på siden vårt anker fremdeles er litt ute av drift. Morsomt å høre at de har lest noen innlegg på langturseilergruppa og gjerne ville slå av en prat! Merete, Magnus, Victor (7) og Pernille (5) heter mannskapet. Barna ble fort venner og det ble raskt bestemt at vi skulle dra sammen inn og se på borgen. Der var det mange spennende rom, trapper og tårn å utforske og da vi var ferdige ble det litt kos på kiosken, der hadde de faktisk 4 forskjellige glutenfrie kaker/kjeks 🙂

Vel tilbake i båtene kom vi inn på mekking (sjokk..) og det ble gjort et nytt forsøk på å få ankervinsjen til å fungere. Fikk strøm i styringsenheten denne gangen etter Magnus fikk jobbet med litt CRC, Dreml og aluminiumsfolie, men da vi koblet det hele sammen var det like dødt. Har nå konkludert med at vi må bestille nye deler fra Seatronic i Moss.

Mens vi holdt på fant vi også ut hvordan vi gjør den om til manuell vinsj og lagde en anordning for å hale kjettingen ombord igjen. Dette viste seg å være vel anvendt tid.

Aida ankret rett bak oss og de har vi vært i kontakt med tidligere på facebook, så etter middag sendte vi barna over for å invitere de ombord for en prat. Barna tok Farris (dinghyen) inn til land og lekte et par timer.

Det kan hende det ble litt for mange vikinger ombord på en skute, eller om skutene ville på tokt, i hvert fall dreide og økte vinden og ankret slapp og vi var nesten på land! Takket være rask reaksjon reddet vi sammen skrog fra bunnskraping og fikk gått litt ut igjen før vi slapp ut vårt anker, vel vitende om at vi nå kunne få det opp.

Har aldri ligget så nærme land på anker, ble sittende oppe noen timer til vinden løyet for å følge med og i løpet av natten dreide vinden tilbake og vi lå riktig vei igjen. Willy seilte videre etter solnedgang til Fort Augustus. Litt urolig natt med mange turer på dekk for å sjekke at alt var greit.

På morgenen brukte vi en snau time på å få opp ankeret, 1,5 meter av gangen. Har nå funnet en bedre løsning der vi kan få opp kanskje 20 meter av gangen i etapper på 3-4 drag.

Nå tøffer vi innover mot Fort Augustus, ikke mye å se utpå her, heller ikke noe sjømonster..