Så kom dagen vi hadde ventet på, tenkt på og forberedt oss til så lenge, starten på ARC+ til Kapp Verde!! 860 nm i rett linje uten å se land.

Det var sol, akkurat passe med vind og mange spente mennesker både i båtene og på bryggene. Mange hadde møtt opp og heiet oss ut mot startlinjen. Da vi skulle ta ned signalflaggene hadde de satt seg fast i toppen av masten…det var bare å få på seg klatreutstyret og gjøre seg klar til å dra opp, men heldigvis løsnet de rett før klatreturen begynte.

 

Vi kom fort ut av feltet og var en av få båter som dro ned gjennom aksellerasjonssonen. Stemningen var god. Hele dagen og store deler av natten hadde vi god progresjon og lå på et tidspunkt som nummer 4. Dessverre gjorde vi en blunder som resulterte at vi lå rett i stillebeltet bak Gran Canaria på natten. Derfor ble det bestemt at vi startet motor i 2 timer for å komme ut av det igjen.

14. november hadde vi en festdag, både bursdag for Søren og halvveisfest på samme dag! Det ble selvsagt kake og et fantastisk syngende lys!! Vi delte også en flaske bobler på kvelden, deilig!

Bursdagskake med syngende lys!

Nina stakkars hadde fått i seg et eller annet og var ikke i form et par dager, trodde først hun var sjøsyk men konkluderte senere med at det måtte være et virus eller noe da sykdomsforløpet ikke stemte med sjøsyke. Men mye sjø hjalp nok heller ikke på bedringen..

Barna koste seg med papirfigurer en vindstille dag, de var nesten ferdige da det kom en squall, det var om å gjøre å få alt inn under tak før det ble vått!

 

Ellers har vi vent oss til all flyvefisken vi får ombord. Det er bare å ta en runde hver morgen og kaste de uti. Evt om man rekker å redde de på natten, vi redder så mange vi kan. Man kan lukte de først og så hører man vingene, flappflappflapp på dekk. Utrolig kule, men synd de ikke klarer å flakse seg av dekk når de først lander, da hadde de sluppet å dø..

 

På nettene er radaren veldig fin å ha, da ser man sqalls og etterhvert ble vi gode på å bedømme størrelsen og styrken på squallen ut i fra fargen på radaren.

16. november revner code-seilet. Vi tar det ned og taper etter beste evne, oppdager også at stroppene som forsterker ringen rundt clew er saget nesten av, en bit fra sikkerhetslinen rundt dekk ble sydd fast og vi fikk heist seil igjen for innspurten. På ettermiddagen dabbet vinden av og vi tok oss et bad og litt såpe under armene, deilig!

17. november ser vi land! Kapp Verde øyene!! Ganske sprøtt å tenke på! Midt i innseilingen var fremdeles fiskekroken ute og plutselig fikk vi napp, igjen hadde vi fugl på kroken, denne gangen klarte den å komme seg løs i det vi fikk den ombord, hadde heldigvis bare nappet den litt i vingen.

På brygga i Mindelo sto en velkjent vinkende mann med norsk flagg, Farfar Erik! Sammen med crewet på Axeline tok han i mot oss! Det var så koselig! Vel fortøyd til bryggen ble det fortalt en del røverhistorier over en ankerdram.

Vi flyttet over på hotell med Erik og på kvelden møttes alle der for å spise middag. Vi ble underholdt av et middelmådig liveband, så høyt at det nesten var umulig å snakke sammen.

 

Vel fremme ble vi fotografert av ARC + crew på bryggen.