Etter det som føltes som verdens korteste natt var vi på tur igjen. Oppmøte kl 07 på bryggen. Vi gikk i samlet tropp bort til fergeleiet og ombord på fergen til Santo Antão. I det fergen la fra kai så vi familien Solhaug på eMotion komme inn! Stor stas å kunne klappe de inn fra bryggen da flere av de andre ombord ble med!

Vi ble fordelt på minibusser og Elvira okkuperte en hel buss alene sammen med en sjåfør og en guide. Vi startet med å kjøre nordover gjennom totalt øde landskap. Carlos (guiden vår) fortalte at de hadde hatt lite regn i år, han kunne ikke huske sist, men at det var en gang tidlig på året og nå kom det ikke til å regne mer før neste år, vannmagasinene var langt fra fulle og avlingene ble ikke ferdige i år. Vi så store områder med bla mais som så vidt hadde blitt en meter høye og de ville ikke bli til noe mer. Mye hardt arbeid ligger bak å drive landbruk i så karrig og ulendt jord, og til ingen nytte.

Bussens første stopp var ved et fyr, alle tok løpefart opp bakken til fyret og vi kjente at det var deilig å bevege seg fremover i stedet for bare sideveis! Neste stopp var et rom destilleri der de produserer den lokale groggen basert på sukkerrør. Vi fikk se hele produksjonslinjen fra de presset sukkerrørene, ovnen de koke massen over og sluttproduktet i forskjellige styrker og varianter, enten bar eller blandet med glukose.

Derfra gikk vi oppover den frodigste dalen blant sukkerør, bananpalmer, brødfrukter, mangotrær. En enorm overflod av grønt, fugler og fuktighet. Etter det ble vi kjørt til Black Mamba der vi fikk servert lokal bønnesuppe, cachupa og geitost med papayasyltetøy til dessert.

Derfra tok vi turen til nordsiden av øyen der vi så tre fiskere miste nesten hele fangsten sin til bølgene…en liten kattunge ble også rimelig våt, men klarte seg. Sverre fant den igjen og fikk tørket pelsen dens før vi skulle videre. Så gikk turen over fjellet langs de gamle handelsrutene tilbake til havnen.

 

Dag to var det sightseeing på São Vicente. Vi kjørte gjennom byen og opp på det høyeste fjellet. På vei opp fikk vi høre om livet på øya. Det er ca 22% arbeidsledighet og de som ikke finner jobb må lage sin egen arbeidsplass.  Bla kunne man kappe stein (alle hovedveiene er brosteinslagte), de kunne selge en stein for 4 cent til kommunen. Minstelønnen er på 120 euro i mnd.

Vi passerte også en gammel mann som går opp til fjellet hver dag  med eselet sitt for å hente mat til geitene sine. Guiden hadde sett han i mange år, men ante ikke alder på mannen.

Tomt kan kjøpes for 5 euro pr kvm. så begynner man å bygge. Reisverket ble satt, og så bygger man ett og ett rom fra innsiden og ut. Hver lønning kjøper de lit stein. Utsiden blir gjerne ikke fullført før generasjon 2 eller 3, avhengig av hvor mye penger man har. De som ikke har penger finner seg en tomt høyt oppe i fjellet og setter opp et skur av søppel de finner. Staten tar den normalt ikke fra deg, men regner ut en symbolsk sum. Disse må hente vann nede i byene og har ikke elektrisitet. Det er et hardt liv.

På toppen var vi så heldige at vi kunne se alle de andre øyene! Normalt var det ikke så klart. Videre fikk vi leke i sanddynene fra Sahara og noen ble skikkelig våte på Praia Grande da bølgene slo innover. Her var det på ny servering av lokalt rom, denne gangen en mye bedre kvalitet.

Herfra kjørte vi gjennom det som skulle være jordbruksområdet, frodig og grønt skulle man tro, men du verden, at de klarer å produsere noe i det hele tatt er et under. Goldt og karrig. De fleste bøndene har egne brønner med pumper, men har du ikke det må du til byen for å kjøpe vann.

 

 

På kvelden var det prize giving med underholdning fra lokale dansere. Noen skumlere enn andre. Tror du skulle fortelle historien om portugisere og afrikanere som kom til øya, men ikke helt sikker.

 

Siste dagen var det klart for prepping igjen. Snorre og Erik handlet frukt og grønt. Nina og Ellen vasket frukt, målte opp brødmixer til 15 dager, ryddet og sorterte og la på plass. Søren var ikke i slaget, antakelig smittet av det samme som Nina, så han brukte tiden på å bli frisk. Etter det ble det en tur i masten for å sjekke radaren. Strammet noen skruer og konkluderte med at den holder til Saint Lucia (etterpåklokskap kan fortelle en annen historie, men det kommer i neste innlegg).

 

På kvelden tok Erik oss alle med på en flott restaurant. Der var det liveband av en litt annen kaliber enn på hotellet. Veldig god mat og flott underholdning. En fin avslutning på oppholdet her på Kapp Verde.