Etter bunkring og en siste prat med Mamosa og Gepetho la vi ut fra brygga. Denne gangen uten å be om hjelp… Vi så nemlig to båter til gå i brygga etter ‘hjelp’ fra de som jobbet der..hjalp til å holde imot på den ene. Makan til idioti! Vi dro derfra, lettere sjokkerte over måten de håndterte det hele på. I det solen gikk ned ankret vi opp i Anse d’Arlet fra tidligere besøk. Der ute leste jeg eMotion sin ode til ankeret. Det var så bra at jeg har spurt, og fått tillatelse til å gjengi det her, hentet fra #På langtur med S/Y eMotion på facebook:
En hyllest til ankeret vårt:
Kjære Delta!
Hva skulle vi gjort uten deg?
I godvær og ruskevær er du alltid i front. Med dine 25 kg holder du våre 10 tonn pluss på plass. Sanden er din viktigste samarbeidspartner når du er på jobb. Vi er alltid fornøyd når du graver deg pent ned på første forsøk. Vi pleier å teste deg litt og bakker godt før vi viser tommel opp. Vi håper du liker deg på bunnen med små og større fisk som snuser på deg. Vi er imponert over utholdenheten din. Seiv med kraftig drag flere dager på rad, du holder fast! Vi unner deg noen slækkere dager, selv om Tinius ønsker å fly sine drager.. Det er ikke sånn at vi klager, men det kunne vært alright med litt mindre vind snart.
Tusen takk Trude! Vi har lest det høyt for vår Rockna!
Barna koser seg i solnedgangen på dekk.
Vi ble bare en kort visitt og dro videre neste morgen. Mens vi hadde skole nede og fulle seil oppe kom vi forbi Fort de France, og der kom jammen vinden kjapt også! Vi la oss godt over og undertegnede var lite fornøyd med alt som flyttet på seg under dekk. Skulle jo seile i le av øya, så tenkte ikke nevneverdig over plassering av ting da vi dro ut. Men det skal vi slutte med! Vi fullførte skolen, revet etterhvert litt og hadde vind som varierte mellom 3 og 13 m/s de siste nautiske inn til Saint Pierre. Ikke lett å forholde seg til!
Saint Pierre
Vel fremme fikk vi BADET, det var deilig å endelig kunne hoppe rett fra lemmen igjen, fristet ikke med de mange hundre båtene i Marin som helt sikkert ikke gikk ut for å tømme toalettene sine…ugg
Etter lunsj og litt hvile dro vi inn til byen, dette er en by med mye historie, det visste vi, men du verden så spennende det var å gå rundt her! De har gjort et godt arbeid med å skrive plaketter og holde severdighetene åpne for publikum, og det beste av alt er at alt sammen er gratis! (Ref Saint Lucia som ville ha 50 USD for en tur opp til Pitons, der man at på til måtte gå selv!)
Snorre, Sverre og Frøya på hver sin kanon. Elvira trygt forankret rett til venstre for Frøya.
Dette var inntil 1902 hovedstaden på Martinique. Da ble hele byen og deres 30.000 innbyggere, med unntak av 2, utradert av vulkanutbrudd fra Mont Pelée. Den ene av de to overlevende var til alt overmål fengslet for mord og satt i en steincelle med minimalt med lufteluker. Disse var vendt vekk fra der gassen og gjørmen kom fra og han overlevde.
Vi så først de flotte teaterruinene, med rester av marmorgulv på 1. klasse. Rett ved siden av lå ruinene fra fengselet, der vi også fikk se cellen til den overlevende fangen.
Videre gikk vi forbi et monument for avskaffelse av slaveriet, 22. mai 1848. Det var mange beskrivende bilder, her er noen:
Det var ikke vanskelig å forstå bildene og det var ganske sterkt å se på de og tenke tilbake på hvordan det må ha vært. Byen hadde noen av de største plantasjene på øyen og det var sikkert behov for mye arbeidskraft. Vi snakket en del om dette på veien videre, hvordan slaveriet oppsto. At man tidlig brukte dette som en del av straffesystemet mange steder, og at man senere faktisk solgte sine egne videre ut av området for å tjene penger og dermed skapte et marked og en etterspørsel for denne typen handel. Deretter oppsto det en grusom industri hvor man tok hele landsbyer og solgte de videre. Barna syntes det var veldig urettferdig.
Neste destinasjon var opp en lang bakke til nok en tragedie, nemlig L’Eglise du Fort. En stor kirke som sto ferdig bare noen år før vulkanutbruddet. Det var her, og i flere andre kirker, de fleste var samlet til gudstjeneste da vulkanen brøt ut rundt kl 8, 8. mai 1902. Det var også derfor det gikk så galt. Folket døde momentant av trykkbølgen. Byen sto tom i lang tid etterpå og det er litt uvirkelig å gå gjennom ruinene. Vi gikk tankefulle videre til et museum der vi fikk se en film om utbruddet og også om hvordan alle de karibiske øyene har oppstått. Vi fikk også høre mer om flere øyer vi skal besøke senere, så det blir spennende! Over museet fikk vi se en flott regnbue!
Fredagen kom og vi gikk andre veien for å se på den andre store kirken og byen på den siden. Der så vi først handelssenteret som opprinnelig var det første bygget her som ble bygget i moduler av tre og stål. Denne ble selvsagt totalt ødelagt av vulkanen, men er bygget opp i samme stil som den gang. På jakt etter en madonnastatue oppå fjellet passerte vi noen snodige skulpturer av nyere dato, signert Patrick Arneton. Vi gikk feil og kom til en dyrehage, den hadde vi lest om at var såpass skuffende at vi sto over besøk der. En Jesusfigur sto i veikanten rett ved en farlig sving. Tilbake i byen og på det vi trodde var rett vei til madonnaen fikk vi en flott utsikt over den lokale kirkegården. Glorete plastblomster florerte, men på sitt vis var det ganske koselig likevel. På toppen, etter mange svinger og bratte oppoverbakker ble vi belønnet med en super utsikt over byen. Nede igjen fikk vi et bilde av Cathédrale Notre-Dame de l’Assomption før vi kjølte oss ned med en is. Resten av dagen gikk med til bading, middag og Hobbiten.
Vi skulle egentlig reist videre på lørdag, men gitt at det var bedre vindforhold på søndag og at vi ikke var ferdige med byen ble vi en dag til. Vi snorklet ut til noen undersjøiske skulpturer og så vrak på 12 meters dyp, også rester etter vulkanutbruddet.
Jeg fikk målt opp brødmixer til de neste 14 dagene og bakt en runde til i dag og ryddet litt før siste krampetrekning hva sightseeing angikk.
Det var på tide med et besøk til det lokale sinnsykehuset anno 1839. Det må ha vært et flott anlegg, og det var etterhvert mange som bodde her over lengre tid og ble kurert for sin lidelse ifølge det vi leser. Hele anlegget er bygget opp rundt teorien om at hydroterapi kunne kurere sinnsykdom og hentet rent vann fra Mont Pelée. Selvom alle 200 pasienter og rundt 20 sykepleiere og nonner døde under utbruddet gjenstår mye av anlegget i dag. Det må ha vært både fryktelig og fint å være innlagt her, avhengig av hvilket nivå man ble plassert på. Alt fra mørke glattceller til spaliknende badesteder.
Nederst, nærmest elven var de sykeste innkvartert i det som liknet glattceller. Neste nivå var mer på linje med spaområder, badekulper og parkanlegg. På andre siden av veien var det tredelt, første nivå var resepsjon og sikkerhet, så kom det to oppbygde basseng og kjøkken før det på siste nivå var administrasjonsbygg og ledelse.
Dagen ble avsluttet med sprutregn og pannekaker/chilireker i båten. Dette var en veldig flott by med masse historie, kunne sikkert blitt her enda flere dager, men vi føler at vi har fått med oss mye og det er flere eventyr rundt neste sving 🙂
Elvira SY 
Igjen spennende opplevelser å lese om, igjen kos dere videre. Jeg har slått fra meg å kjøpe seilbåt. Det måtte isåfall bli en FLYVENDE HOLENDER. Hilsen Gamle ørn
LikerLikt av 1 person
Flyvende Holender er helt innafor! Vi er med! 😀 Klem fra Yngre Ørner
LikerLiker