Kontrastfylte Dominica

Vi forlot Roseau og Sea Cat og dro noen timer nordover til neste anbefalte sted, Salisbury. Her skulle det være en mooringer pga dårlig feste, men de hadde forsvunnet med orkanen. Vi snakket med en trimaran (eller mannskapet ombord..) og de hadde ligget fint på sitt anker og det skulle gå fint siden det ikke var meldt noe vind, ref det samme mannskapet. Vi ankret opp og badet fra båten. Det så ikke ut til å være stor aktivitet på land så strandhogg ble utsatt til dagen etter. Det blåste opp og vi var stadig oppe og sjekket. Under legging av barna hørte jeg en rar lyd som om vi dunket borti en bøye eller noe. Tenkte at det måtte være en flaske eller noe som drev i vannet, men klarte ikke helt å slippe tanken. Barna vel i seng gikk jeg opp og sjekket, det blåste 10 m/s og vi var i fri drift utover. Da var det bare å vekke kapteinen og flytte skuta i stummende mørke. Vi gikk til en bukt lengre nord og fant etterhvert en perfekt sandflekk vi kunne slippe ankeret i. Mens vi lyste rundt spratt den ene store fisken etter den andre rundt båten, lignet på barrakudaer! Det rullet godt her gjennom natten, men roet seg på morgenen. Da tok vi også en tur inn til land der vi tittet på det som en gang var planlagt å være et stort resort, alt grunnarbeidet var lagt, en enorm molo, murarbeid og rør til all el og vvs klart. Så kom vel orkanene og la et effektivt lokk på hele planen.

 

Dagen etter seilte vi siste distansen på Dominica, opp til det som i sin tid var tenkt som hovedstaden, Portsmouth. Malariamygg satte en effektiv stopper for dette en gang på 1700-tallet. Vi ble tatt i mot av Martin fra Providence. Ankret opp og dro inn til Madiba for is og internett, eller motsatt..? Her fikk vi ringt mormor som hadde bursdag dagen før! Mens vi var der åpnet himmelen seg, det samme hadde vi gjort med noen av dekkslukene da vi ankom…undertegnede kjørte så fort 3,5 hester kan kjøre tilbake og begynte å tørke opp det som var kommet inn. Det rant en stri foss inn over komfyren og ned under kjøleskapet. Det var VÅTT både i køyer på gulv og under dørk…men men, så fikk vi vasket litt også 🙂

Vi sto opp tidlig dagen etter og ble hentet av Martin kl 7.30. Vi skulle opp Indian River som vi hadde lest så mye om. Dette var der de innfødte Caribene først hadde etablert seg. Oppover elven og inn i landet. Det er 365 elver på øyen og det regner ofte, ref gårsdagen, så vi har lært å alltid lukke alle lukene når vi drar fra båten mer enn 5 minutter.

 

Vi fikk se iguan, blue heron, banana bird, king fisher for å nevne noen. Det som gjorde mest inntrykk var nok mangelen på regnskog. Vi var blitt fortalt om en fantastisk baldakin av trær og vekster som tidligere laget et tak over elven. Denne forsvant helt under orkanene og nå er det rester av palmer som stikker opp. I tillegg til at underskogen nå har fått lys og regn og vokser enormt fort. Derfor er det vanskeligere å gå i jungelen nå enn tidligere. Det som var mest spektakulært var alle de flotte stammene og røttene til det som på engelsk heter Swamp Blood Trees som reflekterte i den gåtefulle elven. Innerst i elven stoppet Martin og lagde en fugl til hver av barna og plukket noen flotte ingefærblomster til Elvira. Vel nede var det flere båter i utløpet til elven som hadde blitt delvis senket av orkanene, nå lå de bare her og ventet på å ruste bort..

 

Etter endt tur tok vi lunsj i båten før vi ruslet gjennom fruktmarkedet og så et snodig hus, en som virkelig hadde tenkt utenfor boksen! Også et alltid like aktuelt skilt med tips til sjåfører:

 

En rolig kveld i båten, med bading, skolearbeid og film og det var helg. Ikke så lett å skille dagene fra hverandre, men det hjelper at barna har skole mandag til fredag, så får man litt kontur på ukene som raser avgårde i ekspressfart!

Lørdag dro vi til fortet fra 1700 tallet som har blitt delvis renovert. Imponerende byggverk og selvfølgelig sin andel av kule kanoner. Vi gikk også en trail opp til toppen av Cabrit, der det i sin tid sto noen batterier og flere bygninger, men nå var det bare en kanon igjen. På vei opp så vi mange døde krabber og hørte mye fugl. På vei ned krysset en Antilles Racer stien, jeg har lånt bilde fra Wikipedia siden den var for rask for meg.

 

edf

På fortet møtte vi en dame som heter Priscilla, hun kjente en dame som tok imot donasjoner i form av klær og ting til de som trenger det etter orkanen. Vi avtalte et møte og dro inn med det vi hadde fått av våre venner Søren, Nina og Felix samt det vi selv ikke lenger hadde bruk for. Det hele ble veldig rart og det virket som om hun var meget misfornøyd og skeptisk til å ta i mot da jeg på spørsmål om hvilken kirke vi tilhørte svarte at vi ikke tilhører noen kirke. Hun roet seg da jeg sa at jeg tror på naturen. Veldig snodig greie, som om donasjon fra en ikke-troende var mindre verdt enn en troende.. Vi tok en mislykket drink på Purle Turtle, hvor vanskelig er det å lage gin and tonic? I tillegg var det masse mygg, så vi rømte tilbake tilbake til Madiba fra kvelden før og leste litt mail før sengetid.

Søndag var det slaraffendag i båten, leste bok, badet, var litt på nett og det holdt også på å bli den første dagen uten å ha tatt et bilde. Vi dro på grilling med Martin sammen med en gjeng fra OCC (Ocean Cruising Club). Heldigvis hadde Snorre med telefon, som kjent har ikke det som ikke er dokumentert med bilder skjedd, er det ikke så i bloggverdenen?

Spøk til side. Her møtte vi Sheron Dixen Wahl fra USA. Hun er 81 år, seiler med kjæresten sin 87,5 år på Ballerina, og har startet en veldedig organisasjon Team SOS Dominica etter et møte med Pastor Lena i Mahaout. Vi ble invitert med på besøk senere samme uke, så kommer tilbake til dette.

 

Det ble en veldig hyggelig kveld, selvom temaet er høyaktuelt og alvorlig for de det angår, og det rørte ved oss, så dagen etter svingte vi bort til Ballerina og meldte oss på bussturen de arrangerte.

Ny uke på skolen startet med skolearbeid frem til lunsj, så utpå ettermiddagen ble det fryktelig trykkende varmt, helt uutholdelig selv etter gjentatte bad. Det regnet også så kunne ikke lufte ut. Da det klarnet opp pakket vi med oss badetøy og vann og bestemte oss for å finne Indian River Trail, en sti som gikk opp i regnskogen opp til en av utspringene til elven vi tidligere hadde vært på. På moloen hadde fiskerne akkurat kommet inn med fangsten sin, dessverre var de ikke der da vi kom tilbake.

edf

Vi fulgte anvisningen fra Martin, men noe var feil, vi endte opp i et boligfelt bland høner med kyllinger, ødelagte og gjenreiste hus hånd i hånd og nysgjerrige beboere som lurte på hva i all verden vi gjorde der! Klarte å spørre den eneste tilreisende om hjelp, uten resultat, så da en ung gutt kom opp fra en sidevei løp vi bort og fikk hjelp. Vi var på bærtur, så det var bare å gå gjennom boligfeltet og ned til hovedveien før vi fulgte den ganske langt bort til et sagbruk. Vi takket for hjelpen og fant stedet vi skulle ta av. Det tok ikke lang tid før vi var midt i regnskogen! Fantastisk frodig og ikke så veldig ofte brukt tror vi. Evt vokser vegetasjonen i ekspressfart her, kan godt være! Det var varmt, veldig varmt. Sverre har rimelig frustrert på slutten, men klarte å nyte alle blomstene og fuglene likevel, vi så også en termittue i et tre. Her kommer en liten smak på hva vi så på vei oppover fjellsiden til utsiktspunktet over ankringen:

 

Vel fremme ble vi belønnet med tidenes beste, skyggefulle ferskvannsbad:

 

Stemningen var på topp på returen og vi så enda flere fine blomster. Vel tilbake i båten ble vi tilskuere til to store julepyntede seilskuter som forlot havnen i solnedgangen.

oznor

 

Plutselig dagen etter oppdaget vi at Mamosa ikke var langt unna, derfor passet det fint at vi ikke hadde meldt oss på turen til det opprinnelige folket, caribene, hadde nemlig hørt på grillfesten at det ikke var den helt store opplevelsen, man kjørte bare gjennom landsbyen for så å kunne kjøpe litt kurver og smykker i enden av veien. Siden det var drøyt 2 timer å kjøre hver vei fant vi ut at barnehjemsbesøk var mer interessant for barna.

Det var stor stas å møte igjen Martin, Monica og Sanna, vi voksne fikk oppdatert oss på siste nytt og barna badet og lekte før vi dro inn og spiste nydelig middag på Madiba og koste oss hele kvelden sammen.

 

Dagen etter ble vi hentet rett etter frokost. Det ble skolefri for barna siden vi faktisk skulle besøke en skole og holde et lite foredrag om Norge og oss selv!

Det var en lang busstur til Mahaut og vi fikk se mye av det man ikke ser sjøveien, store fine hus, helt ødelagte hus, veier som har kollapset og blir bygget opp av kineserne (amerikanerne i bussen var forøvrig veldig skeptiske til akkurat disse).

20190116_172055

Vel fremme på var det hele litt kaotisk, stakkars Sheron, det var ingen som tok i mot oss eller viste oss rundt. Så hun følte veldig på det. Vi endte opp med å gå opp til skolen. her ble vi møtt av masse barn i skoleuniform. En jente på rundt 7 år kom bort til meg og ga meg en klem, det var veldig rørende! Her var det barn, både fra barnehjemmet og fra Mahaut generelt, fordelt på to etasjer uten annet enn små skillevegger. De små nede og de større oppe. Det var de store vi skulle snakke med. De samlet seg alle på den ene siden og så introduserte vi oss som best vi kunne. Først Alexandra som har mønstret på Ballerina med mannen sin noen uker. De hadde fått med seg en bunke brev fra en skole i USA som gjerne ville være brevvenn med skolen her. Veldig gøy å høre at de leste opp noen av brevene og se reaksjonen blant barna. Så var det vår tur til å snakke med de. Vi fortalte om oss selv og hva vi gjør dette året, så prøvde vi å fortelle om håndball som de ikke har noe forhold til, Frøya var så snill å gi dem håndballen sin, så kan de kanskje leke med den, selvom de ikke kan reglene. Mulig den ender opp som fotball da det var favorottsporten til de fleste av gutta, men det er uansett bedre å spille med en håndball enn flasken de brukte i friminuttet… Det var nok stor stas at vi kom på besøk, og spesielt spennende at det kom to barn som var så totalt ulike fra de selv! Dessverre hadde vi ikke lange tiden der, hadde håpet på at vi kunne møtt de i et friminutt så vi kunne lekt sammen, mye lettere å bli litt kjent da! Hadde litt tegnesaker, papir og klistremerker som vi ga til skolen.

 

 

Så fikk vi besøke barnehagen, og det var helt utrolig å se hvor liten plass de hadde. Det var ingen steder å legge seg, men barn er som kjent flinke til å tilpasse seg, en gutt var så trøtt at han bare la hodet på bordet og sovnet. Fikk helt vondt inni meg..

Selve skolebygget var egentlig på andre siden av fotballbanen, men det mangler nesten hele taket og barna er innlosjert i et lite 2 etasjers hus.

Vi gikk tankefulle derfra tilbake til tilfluktsstedet vi startet på. Der kom Pastor Lena som er grunnleggeren av stedet som drives av fire damer. Hun er en inspirasjon for de fleste og alle kan komme til henne, barn, gravide ungdommer, voksne, gamle. Det spiller ingen rolle, hun har plass til alle! På kjøkkenet hennes blir det laget 90.000 måltider på en måned som blir kjørt ut og levert til de som trenger det. De får nesten ikke noe støtte selvom de er det eneste tilfluktsstedet i Mahaut. Problemet er kanskje at hun er sjef, kvinne og pastor. Det er fremdeles ikke helt etter boka her. Som hun selv fortalte, hun kommer fra en landsby her på Dominica, hennes bestefar var slave og en av de som faktisk kunne kjøpe seg fri fra franskmennene og kjøpe seg en gård. Her har hun vokst opp med misjonærforeldre. Det hun gir alle som kommer er kjærlighet, respekt og tid. Det var en tenåring der, Jamal, som da han kom var i slosskamp daglig og måtte plastres, sys og lappes sammen etter beste evne. Han manglet flere tenner, trolig etter kamper. Men etter at han kom hit har han blitt sett, vurdert bra nok og fått kjærlighet og han gjør ikke noe galt så lenge han er hos Pastor Lena. Han var kjempesøt og kom og håndhilste på oss alle sammen.

Bygningen de har kjøpt mangler tak, mange frivillige hjelper til, men det mangler penger, staten hadde lovet de dette, men plutselig trukket det tilbake i siste øyeblikk. Under orkanen Maria huset de 400 personer i disse lokalene. Nå har de skadedyr i veggene og må rive mye før det igjen kan bygges opp og folk kan flytte inn.

Vi hadde med oss det vi hadde av hermetikk, såpe, shampo, plastbokser, klær og fikk levert det til hjemmet, men det føltes veldig lite. Hvis noen ønsker å lese mer om organisasjonen kan man gå inn på facebooksiden til Sheron Team SOS Dominica .

ozedf

Team SOS Dominica.jpg

Bilde av hele gjengen hentet fra facebook siden deres. Sheron i midten,
Pastor Lena helt til høyre og datteren hennes helt til venstre.

 

Derfra gikk bussen til Roseau der vi fikk tidenes billigste lunsj, 10 EC dollar per hode! Ca 30 kroner! Fisk eller kylling/svin med ris, salat og lokale rotgrønnsaker, snadder! Der spilte også de lokale gutta domino, fikk lov til å ta bilde:

edf

Så gikk bussen videre og vi fikk se Emerald Falls. Nok en flott tur i regnskogen. Fremdeles med OCC.

I en liten bod fikk vi tak i skikkelige klyper:

edf

Det ble en lang dag og det var godt å komme tilbake til båten. Der spiste vi middag før vi tok en sundowner hos Mamosa.

Dagen etterpå kjørte vi bort til Ballerina med verdenskartet vårt og en lapp til skolen, håper de kan bruke den i undervisningen! Det var på tide å reise videre for vår del, men vi vil huske denne delen av turen ekstra godt.

 

2 kommentarer

  1. Fantastisk hva dere opplever! Flott med reisebrev! Da er vi litt med,vi sofaslitere også! Artig at verden er såååå stor,men liten! Tenk at den består av flere steder enn Lom,Langhus og Lillehammer!😊😀
    Tusen takk! Lykke til,videre på ferden! 🌅

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s